Hvis du søker på internett eller slår opp i bøker fordi du skal bruke tekster du finner i ditt eget arbeid, skal du med en gang tenke på at du må lage kildehenvisninger. Det er lurt å notere opplysningene du trenger til kildehenvisninger med en gang!
Tar du i bruk andres tekster i din egen tekst, skal du markere at dette har du fra en annen kilde enn deg selv. I teksten din viser du at du siterer en annen ved f.eks. å sette ” på hver side av setningene du bruker. Er sitatet på mer enn tre linjer, får det sitt eget innrykkede avsnitt i teksten, og man bruker også f.eks. kursiv for å marker at det er et sitat. Du skal også henvise til kilden i ( ) etter sitatet. Husk at omskriving med egne ord av setninger/avsnitt du har hentet fra en annen, også er sitat! Fullstendige opplysninger om kilden skal med i kildelisten.
Innen ulike fagområder er det kunnskaper som betraktes som vanlig kjent viten og som man ikke trenger kildehenvisninger til. Grensen kan være vanskelig å trekke, men man må bruke fornuften. Det er mye bedre å vise til en kilde for mye enn en for lite hvis du er i tvil.
I en tekst vil bruk av sitater og henvisninger se slik ut:
Her er det eksempler på direkte sitater, men indirekte sitater (der du bruker egne ord på andres tanker) vil ofte være vel så hensiktsmessig fordi språket blir mer flytende.
Eksempel 1:
”Kildehenvisning skal gis når du bruker faglige poeng fra andre, dvs. når du tar inn i din tekst sitat, et standpunkt, en argumentasjon eller en del av en argumentasjon, en analogi eller illustrasjon, en saksopplysning, en fortolkning av filosofens poenger eller liknende.” (Om sitering og kildehenvisninger 2003)
Eksempel 2:
”I vitenskapelig forfatterskap kreves ryddighet, etterrettelighet og etterprøvbarhet. Det skal være mulig for leseren å gå tilbake til dine kilder og se nærmere på dem. Dette bidrar til den faglige utviklingen. Derfor er det en del av jobben din å gjøre den veien så enkel som mulig.” (Blomberg 2007 s. 16)
Eksempel 3:
Det er to hovedgrunner til at kilden(e) skal oppgis: Det skal komme tydelig frem hvilke deler av teksten som bygger på andres arbeider, og hva som er resultat av egne undersøkelser og/eller egen tankevirksomhet. Litteraturhenvisningene/kildeangivelsene skal gjøre det mulig å identifisere de omtalte dokumentene og gjenfinne dem.
Det siste innebærer at vi må stille krav til referansene: De må inneholde nok opplysninger til at vi entydig kan identifisere dokumentet og finne frem til det. Referansene må være umiddelbart forståelige. Det vil si at de enkelte opplysningselementene om et dokument må komme i en logisk rekkefølge.
Utarbeidelsen av referansene må være konsekvent. En må m.a.o. bestemme seg for en standard og følge denne (Spangen 2001).
Kildelisten vil se slik ut:
(Kildene er ordnet i alfabetisk rekkefølge)
Blomberg, W. (2007). Litteraturlisteguiden VADE MECUM. Oslo: Transit
Om sitering og kildehenvisninger (2003). Universitetet i Oslo. Filosofisk institutt. Hentet 29. april 2009 fra
http://www.hf.uio.no/ifikk/filosofi/exphil/kildehenvisninger.html
Spangen, I. C. (2001) Henvisninger til kilder og utforming av litteraturlister. Hentet 9. april 2009 fra http://www.jbi.hio.no/bibin/KoG/kat/kilder.htm
04.02.2010 Kristin Gjessing
